Digitale skiller + kommunale sleivspark til fylkeskommunen

På studiet i skoleledelse har jeg lært mye nytt. Blant annet om forskjellen på kommunen og fylkeskommunen. Jeg fikk meg en vekker da jeg fikk se forskjellene på budsjettene i grunnskolen og i videregående opplæring. Ikke minst når det gjelder hvor mye som går til lønn. De videregående skolene kan bruke vesentlig mindre av budsjettene sine til lønn og har dermed muligheter til å investere i teknologi, ikke minst datamaskiner, i en helt annen skala enn oss i grunnskolen.

Ikke bare er det store forskjeller på fylkeskommunale og kommunale skoler. Ser man på KOSTRA-tallene er det åpenbart at det er store forskjeller i skole-Norge. Forskjellene på hvor mye penger kommunene bruker på skole er store. Bor du i en rik kraftkommune er sjansene mye større for at skolen har mange PCer. Kjell Atle Halvorsen skriver om dette i artikkelen IKT i skolen, Ny teknologi – nye lederutfordringer (Halvorsen i Andreassen, Irgens og Skaalvik 2009). Han understreker at de digitale skillene mellom kommuner, skoler og klasserom utfordrer idealet om et likeverdig nasjonalt skoletilbud. Et av aspektene er skillet mellom kommuner, men også mellom skoler i samme kommune, og skiller mellom klasserom (altså lærerne). Begge de to siste aspektene er særlig interessante i et skolelederperspektiv. Jeg tror ikke det fins en skikkelig digitalt kompetent skole som har en rektor som ikke fokuserer på, og prioriterer, IKT. Flere rapporter peker nå på skolens ledelse for å forklare forskjellene (Halvorsen i Andreassen, Irgens og Skaalvik 2009). I hvilken grad ditt barn får jobbe med den digitale kompetansen som forskriften Kunnskapsløftet pålegger er altså i stor grad avhengig av skolens ledelse.

Om dagen jobber jeg med Ny GIV, et prosjekt for å forebygge frafall i videregående opplæring http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/tema/grunnopplaring/videregaende-opplaring/nyheter-videregaende---redaksjonelle-art/ny-giv-tiltak-for-bedre-gjennomforing-i-.html?id=612780 . GIV står for Gjennomføring I Videregående opplæring. Kort fortalt går det ut på at vi i ungdomsskolen lager ei gruppe for elever som er i faresonen for å droppe ut av videregående, de får en ekstra innspurt det siste halve året av tiendeklasse. Vi i grunnskolen har jo ikke frafall – alle får vitnemål, her har definitivt videregående noe å lære av oss… Frykt ikke Fylkeskommuner – kommunene kommer for å redde dere! 

Litteratur:

Skoleledelse - betingelser for læring og ledelse i skolen, Andreassen, Irgens og Skaalvik (red.), Tapir akademiske forlag 2009

Budsjettmøte

I norske kommuner jobbes det for tida hektisk med neste års budsjett. Norske rektorer kan deles i to: De som har delegert mye økonomisk ansvar og de som er delegert lite økonomisk ansvar. Sjøl havner jeg i den første kategorien. Og sjøl om jeg etter lærerutdanning og praksis i klasserommet ikke føler meg kompetent til å forvalte et budsjett på over 20 millioner, synes jeg det å forvalte pengesekken sjøl gir meg muligheter. Muligheter som kan gi elevene mer og bedre læring.

Kan jeg slippe unna med å svare ”underbudsjettering” til rådmannens ”overforbruk”? Ikke i min kommune. Og jeg synes, i motsetning til mange rektorkollegaer, at det ikke er rett å snakke om underbudsjettering. Vi jobber med kommunal administrasjon. Jobben vår er å få mest mulig ut av de pengene kommunestyret gir oss. Å si at skolen må få mer penger, på bekostning av andre kommunale satsninger, er politikk, ikke administrasjon.

Pål Riis minner om at det er viktig å sette av penger hvert år til IKT, fordi materiellet ikke holder seg til evig tid (Erstad og Hauge 2011). Hvis jeg skulle holdt meg til det som står på budsjettet mitt for 2010 til innkjøp av datautstyr hadde jeg hatt 1600 NOK å kjøpe for. Nok til en halv bærbar PC til en skole med 40 ansatte og 320 elever. Jeg vil skape en digitalt kompetent skole. Og med full kontroll på budsjettet kan jeg prioritere ned andre ting for å få penger til digitalt utstyr. Uten denne muligheten til å styre pengesekken hadde det ikke vært særlig artig å være rektor.

I min kommune er mye ansvar og myndighet delegert til enhetslederne (et annet ord som ikke er særlig populært blant skolefolk). Det vil si at vi også trekkes med i den kommunale budsjettprosessen. På denne ukas budsjettmøte satt enhetsledere fra kultur og oppvekst (skole og barnehage) sammen for å gjøre tøffe prioriteringer. Det er lett å si hva man bør bruke mer penger på. En av tingene vi var enige om at vi ville at rådmannen skulle prioritere i sitt budsjettforslag til politikerne, var et skikkelig digitalt løft. Det er ikke bare ungdomsskolen i min kommune som har digitale utfordringer. Vi blei sjølsagt utfordra på hva vi ville kutte i for å få til dette. Et digitalt løft er nødvendig for oss. Hva er det verdt? Å stenge bassenget? Færre lærertimer? Færre funksjonstillegg på lønna til lærerne? Mindre administrasjonsressurs i skole og barnehage? Kutte leirskolen? Færre hender i barnehagen?

Litteratur:

Skoleutvikling og digitale medier, Erstad og Hauge(red) 2011, Gyldendal akademisk