torsdag 3. november 2011

Skole og dataspill – på tide å begrave gammelt fiendskap?

På høstens personalseminar hadde jeg delt de ansatte inn i grupper etter alder. De eldste tok opp følgende tema i plenum: Hva kan skolen lære av dataspill? Et herlig innspill, som jeg har fått ytterligere belyst etter å ha lest Gees artikkel Are Video Games good for learning? (2006) og Hoff og Halvorsens artikkel Mye står på spill (2011).
Svaret på spørsmålet til veteranene mine er åpenbart: En hel del. Dataspill holder på konsentrasjonen til spilleren i timevis. De gir fortløpende tilbakemeldinger, og vurderinga er normativ underveis og summativ til slutt. Vurdering for læring har spillutviklere vært gode på lenge. 
Elever som spiller dataspill opplever mestring og at de får raske tilbakemeldinger (Hoff og Halvorsen 2011). Elevene opplever at de tilegner seg kompetanse som er relevant for skolen og som de seinere vil få bruk for i yrkeslivet (Ibid.). Elever jeg har som spiller (heretter kalt Gamere) trekker fram noe av det samme. Særlig trekker de fram at de blir flinkere i engelsk. Denne oppfatninga får støtte av lærerne mine og elevenes foresatte. Grunnen til at jeg har snakka med foreldrene til mange av Gamerne mine er de mer negative sidene av spillinga. Flere av Gamerne er svært gode i engelsk, men bruker engelsktimene til å ta igjen søvn etter nattas maratonspilling. Fokuset på min skole er, som mange steder ellers, at dataspill er negativt. Men det finnes de som ser annerledes på det – innspillet fra veteranene mine på personalseminaret er et eksempel. Og rektors røst melder det samme som Hoff og Halvorsen (2011): Både skolen og elevene vil tjene på at skillet mellom skolen og spillverdenen bygges ned.
Vi kan godt forske på, og prøve å gjøre undervisninga mer lik, dataspillenes mekanikk. Vi har nok noe å hente her. Men jeg tror også at vi kan tjene mye på å la elevene spille. Men for å maksimere læringa, og kanalisere den mot de læringsmålene vi vil at elevene skal nå, må det lages spill som handler om læreplanens mål. Det finnes pedagogiske spill, men de er lysår unna de kommersielle spillenes motorer, historieoppbygging og kompleksitet. De er laga av pedagoger og forlagsfolk, ikke fullblods spillutviklere. Her finnes et stort marked for spillselskapene. Skolen trenger spill med like god spillbarhet som kommersielle spill, der målet er at elevene skal jobbe med kompetansemål fra læreplanen.    
Jeg har sjøl spilt mye, og mener at dette gjør meg til en bedre skoleleder. Mer skoleledere og spilling neste gang.
Litteratur:
Are Video Games Good for Learning? Gee, J.P (2006) Digital kompetanse, Nordic Journal of Digital Literacy 3/2006. Henta fra kompendiet til Master i skoleledelse Modul 7, NTNU 2011
Mye står på spill. Kan man lære noe av dataspill? Hoff, S. og Halvorsen K.A (2011). Under publisering. Henta fra kompendiet til Master i skoleledelse Modul 7, NTNU 2011

2 kommentarer:

  1. Jeg husker at du fortalte om dette personalseminaret – jeg synes du velger spennende og litt utradisjonelle måter både for å få i gang diskusjon, men også for å holde fokus på læring. I alle fall slik jeg leser det du skriver. Jeg, selv om jeg absolutt ikke har vært glad i denne type spill selv, mener du trekker inn et element i undervisninga som ikke finnes der for disse elevene. Jeg har tidligere skrevet litt om en genial norsklærer som brukte QA/”barkoder” (jeg er usikker på hva disse kodene egentlig heter). Hun trakk de inn i norskundervisninga hvorpå elevene brukte sine Smart-telefoner til å løse oppgaver og komme seg videre inn i undervisninga. Elevene ble trigget! Per dags dato finnes ikke de optimale spillene som virkelig er på høyde med den undervisninga vi vil gi elevene. Men tenk hva som skjer når disse ungdommene blir eldre. En dag tar de lærerutdanning og bringer med seg sin kunnskap og forståelse for hvordan dette påvirker motivasjonen, og vips – så har vi nok spillene der. Sikkert ikke lenge til heller. Ventetida blir kanskje likevel for lang…

    SvarSlett
  2. Mens vi venter på de gode, pedagogiske spillene, kan vi i alle fall begynne med å anerkjenne spilling og spillerfaring som en legitim del av elevenes livsverden, som skolen må forholde seg til. Og da tenker jeg på både de positive og negative aspektene. Hvordan kan disse erfaringene brukes i undervisninga, uten at elevene sitter og spiller i timene? Og hvordan kan skolen gå i kompaniskap med gamerne og deres foreldre for å utvikle spillpraksiser som ikke gjør det påkrevet å ta igjen tapt søvn i engelsktimene? Lett blir det ikke, særlig ikke så lenge noen av online-spillene belønner spilletid og elvene spiller med folk over hele kloden.

    SvarSlett