lørdag 29. oktober 2011

Digitalt fravær

Det digitale glimrer noen ganger med sitt fravær i skolen. Men det er ikke det dette blogginnlegget skal handle om. Det skal handle om rutinene administrasjonen har ved ansattes fravær ved min skole.
Modulen denne bloggen er vurderingsgrunnlaget på i skoleledelse heter IKT i administrasjon, pedagogikk og utvikling. På både samlinga og i litteraturen savner jeg administrasjonen. Å være skoleleder handler i stor grad om administrasjon. En av de administrative oppgavene, hatet og fryktet blant skoleledere, er vikarinnkallinga. Eller fraværet som vi kaller det i mi ledergruppe.
Fraværsarbeidet hos oss baserer seg særlig på ett digitalt hjelpemiddel, det gode gamle programmet Excel. Rutinene for fravær ved sjukdom er som følger:
Den i ledelsen som har fraværet tar i mot telefonen (ansatte må ringe) og fyller ut starten på ei egenmelding (papir). Egenmeldinga legges i hylla til arbeidstakeren, som seinere fyller ut og legger den i hylla mi. Derfra sjekker jeg egenmeldinga og legger den i hylla til kontorkonsulenten, som registrerer fraværet i kommunens fraværssystem (digitalt). Egenmeldinga scannes inn i (det digitale) personalarkivet.
For å ha kontroll med dette har vi et Exceldokument som heter egenmeldinger, der den som mottar telefonen skriver inn at han har lagt egenmeldinga i hylla til den ansatte. Det kvitteres også her når den er levert tilbake til administrasjonen. Begrunnelsen for denne rutinen er kontroll med egenmeldingene, altså at de kommer tilbake når vi har lagt dem i hylla til arbeidstakeren.
Deretter skrives navnet på den som er borte, og undervisningstimene, inn i vikaroversikten, et Exceldokument. Her fyller vi inn hvem som dekker opp timene eller hvilke grupper/klasser som slås sammen. Å få dette på plass er det virkelige arbeidet. Her har vi tre i ledelsen litt forskjellig stil og vi har egentlig ikke noen bestemt måte å gjøre det på. Tilfeldige møter i gangen, gå inn til de som drikker kaffe på personalrommet, forfølge lærere inn på do, e-post, telefon og sms – alt er lov for å få dekt opp fraværet.
Timer som tas ekstra skrives inn i et annet Exceldokument som heter fag og timefordeling. Det er viktig å følge med på at lærerne ikke får for mange eller for få timer. På grunn av økonomien, men også for å forebygge opprør. En del lærere har ikke alle timene sine lagt ut på timeplanen, og vi prøver først med disse lærere. Vi har ikke noe vikarbudsjett, systemet vårt baserer seg på å bruke lærerne med ”underposter” og ikke minst på fleksible lærere som strekker seg langt gjennom å slå sammen grupper og klasser for å få kabalen til å gå opp. Inspeksjoner dekkes opp etter dugnadsprinsippet, her må også ledelsen ta sin del av belastinga.
 I oppdekkinga må vi sjølsagt bruke timeplanene, et Exceldokument, med alle timeplanene. Dette er et viktig arbeidsdokument for å kunne se hvem som er ledige på hvilke tidspunkt.
Når en person er på plass i klasserommet til den fraværende læreren har jeg ofte fire-fem Exceldokument liggende oppå hverandre på PCen.
Å ha fraværet er et stort, ansvarsfullt og ikke minst utakknemlig arbeid. Jeg har en mistanke om at vi har noe å gå på med tanke på å gjøre det mer effektivt. Er det noen lesere som har meninger? Er dette effektivt nok? Finnes det bedre praksis på dette feltet der ute?

torsdag 27. oktober 2011

Budsjettmøte

I norske kommuner jobbes det for tida hektisk med neste års budsjett. Norske rektorer kan deles i to: De som har delegert mye økonomisk ansvar og de som er delegert lite økonomisk ansvar. Sjøl havner jeg i den første kategorien. Og sjøl om jeg etter lærerutdanning og praksis i klasserommet ikke føler meg kompetent til å forvalte et budsjett på over 20 millioner, synes jeg det å forvalte pengesekken sjøl gir meg muligheter. Muligheter som kan gi elevene mer og bedre læring.
Kan jeg slippe unna med å svare ”underbudsjettering” til rådmannens ”overforbruk”? Ikke i min kommune. Og jeg synes, i motsetning til mange rektorkollegaer, at det ikke er rett å snakke om underbudsjettering. Vi jobber med kommunal administrasjon. Jobben vår er å få mest mulig ut av de pengene kommunestyret gir oss. Å si at skolen må få mer penger, på bekostning av andre kommunale satsninger, er politikk, ikke administrasjon.
Pål Riis minner om at det er viktig å sette av penger hvert år til IKT, fordi materiellet ikke holder seg til evig tid (Erstad og Hauge 2011). Hvis jeg skulle holdt meg til det som står på budsjettet mitt for 2010 til innkjøp av datautstyr hadde jeg hatt 1600 NOK å kjøpe for. Nok til en halv bærbar PC til en skole med 40 ansatte og 320 elever. Jeg vil skape en digitalt kompetent skole. Og med full kontroll på budsjettet kan jeg prioritere ned andre ting for å få penger til digitalt utstyr. Uten denne muligheten til å styre pengesekken hadde det ikke vært særlig artig å være rektor.
I min kommune er mye ansvar og myndighet delegert til enhetslederne (et annet ord som ikke er særlig populært blant skolefolk). Det vil si at vi også trekkes med i den kommunale budsjettprosessen. På denne ukas budsjettmøte satt enhetsledere fra kultur og oppvekst (skole og barnehage) sammen for å gjøre tøffe prioriteringer. Det er lett å si hva man bør bruke mer penger på. En av tingene vi var enige om at vi ville at rådmannen skulle prioritere i sitt budsjettforslag til politikerne, var et skikkelig digitalt løft. Det er ikke bare ungdomsskolen i min kommune som har digitale utfordringer. Vi blei sjølsagt utfordra på hva vi ville kutte i for å få til dette. Et digitalt løft er nødvendig for oss. Hva er det verdt? Å stenge bassenget? Færre lærertimer? Færre funksjonstillegg på lønna til lærerne? Mindre administrasjonsressurs i skole og barnehage? Kutte leirskolen? Færre hender i barnehagen?
Litteratur:
Skoleutvikling og digitale medier, Erstad og Hauge(red) 2011, Gyldendal akademisk

tirsdag 25. oktober 2011

Riis til egen bak - med ryggen mot framtida

Til tross for at Ullern videregående skole ligger på Oslos mest snobbete vestkant, og at elevgrunnlaget dermed skulle være klassisk dannet og velstående, var skolen i 2000 i trøbbel. Skolen skulle legges ned på grunn av dårlig søkning, uro og trøbbel blant elevene (Melhus og Dysthe 2010).

Inn kom rektor Pål Riis http://no.wikipedia.org/wiki/P%C3%A5l_Riis og tok tak i utfordringene. Han blei raskt kjent som en effektiv skoleleder som turte å ta grep. Ett av grepene handla om IKT. Og som så mange andre videregående skoler handla IKT-satsninga blant annet om å gjøre seg attraktiv for elevene (Melhus og Dysthe 2010). Ungdommer liker datamaskiner. Og vil sjølsagt gå på en skole der de får sin egen bærbare PC.
Riis trekker i Riktig Rektor? (Melhus og Dysthe 2010) fram det samme som Bjørn Croff gjør i Skoleutvikling og digitale medier (Erstad og Hauge 2011), viktigheten av å gå fra administrasjon til ledelse. Han forteller om da han jobba på Ulsrud, den første skolen som i følge Riis tok spranget fra administrasjon til aktiv skoleledelse (Melhus og Dysthe 2010). Riis hevder at det fortsatt er rektorer som kun administrerer, en viktig kritikk mot dagens skole. På Ulsrud lærte han mye om å få til kombinasjonen av å lede og å unngå konflikt (Ibid.). Jeg kjenner meg igjen. Det er viktig å skape retning og framdrift, men du kan ikke ta alle kampene. Får du personalet mot deg, har du ingenting. Generalen skal lede angrepet, men følger ikke soldatene etter, er det liten sjanse til å vinne slaget. Og liten sjanse for at generalen skal overleve.  
Riis forteller at han synes pedagogikken der tavla står sentralt, er gammeldags (Erstad og Hauge 2010). Da jeg leste det kom jeg til å tenke på en av mine nyansatte lærere som spurte meg ”Hvorfor er smartboarden bakerst i klasserommet?” Jeg svarte: ”Det der er foran i klasserommet. Det er elevene som sitter feil vei”.

Foran eller bak?
...hver sin smak
Det at elevene er snudd, slik at de sitter med ryggen mot det nye, og med fokus framover mot det gamle, gjør at jeg er redd for at holdninga som Riis refererer til om at det digitale står i veien for at vi skal komme gjennom pensum (Erstad og Hauge 2010), også lever i beste velgående på min skole. Man må velge sine kamper, men kampen om å gjøre skolen min digitalt kompetent skal jeg ta.  
Litteratur:
Riktig Rektor? Melhus og Dysthe 2010, Melhus communication
Skoleutvikling og digitale medier, Erstad og Hauge(red) 2011, Gyldendal akademisk

mandag 24. oktober 2011

Rektors språk

Bjørn Croff jobba på Stovner videregående skole. I Skoleutvikling og digitale medier (Erstad og Hauge 2001) forteller han om hvordan det i starten av hans digitale satsning på Stovner handla om å få lærerne til å bruke PC, slik at de igjen kunne få elevene til å bruke PC. Han forteller om det store spranget, da de gikk fra en PC på hver andre lærer, til at hver lærer fikk sin egen PC. Dette var i 2001 til 2003. På det tidspunktet jobba jeg på Jordal ungdomsskole i Oslo. Skolen min var med i det samme prosjektet som Stovner, InnsIKT. Det innebar at vi lærerne fikk hver sin bærbare PC i 2001. Dette var sett på som spesielt, det var ikke vanlig da med en slik PC-tetthet blant pedagogene. I dag er det nesten utenkelig å se for seg at hver lærer ikke har sin egen PC. Det er litt skremmende å tenke på at den siste læreren hos meg fikk sin egen PC forrige uke.
Bjørn Croff trekker fram at på en stor skole har rektor, som andre ledere, behov for kontroll av kvaliteten. Her tror jeg nok han også har møtt motstand fra kulturen som har vært rådende i Norge. Rektors ledelse har stoppa ved terskelen til klasserommet. Den digitale revolusjonen i skolen i Norge har skapt en ny arena, den digitale, der det nok har vært lettere for ledelsen å vurdere, oppmuntre, utvikle og kontrollere lærernes arbeid. Språkbruken til Croff er interresant. Han snakker blant annet om kontroll og kvalitet . Ord som ikke akkurat har vært positivt lada for norske skolefolk. Når jeg leste det kom jeg til å tenke på min egen rådmann som brukte ord som for han var positive i en tale til mitt personale. Jeg har informert han om at ord som kvalitet, brukere og kostnadseffektiv ikke har et positivt innhold for mange lærere.
Croff har tatt kontroll over mange av begrepene som brukes på skolen hans. Jeg prøver å gjøre det samme. Hverken Croff eller Bitustøyl kaller det planleggingsdager. Croff bruker lærings- og refleksjonsdager, Bitustøyl insisterer på å kalle dem kompetansehevingsdager. Croff er glad i at ting heter kollektivt, jeg liker felles. For tida jobber jeg med lærernes individuelle arbeidsplaner, i den forbindelse snakkes det mye om lærernes forskjellige tider; fellestid, egentid, Galdhøpiggentid, grønn tid, undervisningstid og tilstedeværelsestid. Den siste kalles av mine ansatte for bunden tid. Jeg ser for meg at de er bundet fast til skolen og at det er jeg som har knytta knutene. Jeg nekter å være med på språkbruken og holder på avtaleverkets nøytrale arbeidsplanfesta tid. Croffs poeng er jeg veldig enig i, språk og begreper sier mye om hvilket fokus man har.

søndag 23. oktober 2011

Fra administrator til leder

Som jeg nevnte sist har lest om herrene Bjørn Croff og Pål Riis med stor interesse. Begge er omtalt i Skoleutvikling og digitale medier (Erstad og Hauge 2001). Riis er også viet et eget kapittel i Riktig Rektor (Melhus og Dysthe 2010). I dag skal jeg kommentere noen av Croffs poenger, mer om Riis seinere.
Croff forteller i den førstnevnte boka om hans oppfatning av at det før i tida (1995) ikke var noen ledelse i skolen, det var en administrasjon. Jeg tror poenget hans er gyldig også i dag, i alle fall i grunnskolen. Min erfaring, både som lærer, fra kommunenivået og fra rektornivået, tilsier ikke at det er skoleledelsen som har den reelle makta i mange skoler i Norge i dag. Det er fortsatt lærerne, ikke minst gjennom sin sterke fagforening, som setter dagsordenen og som bestemmer retninga i skolen mange steder. De har sjølsagt mye bra å komme med, men fagforeninga er ei fagforening, de skal jobbe primært for sine medlemmer. Rektor skal jobbe primært for sine elever. Faren ved å overlate makta til andre er at ledelsen ved skolen ikke blir ledere, men administratorer.  
Som jeg ser det er dette en av de største utfordringene skoleledere står overfor i dagens situasjon: Skolelederne må slutte med å bare administrerere lærerne, og starte å lede dem. Å være skoleleder i Norge i dag handler i stor grad om å tørre å ta makta.
Og her har Croff og Riis gjort mye forbilledlig. Begge har slåss mot en tung kultur, der endring blir sett på som et onde. De har møtt mye motstand, men har fått til å flytte skolene sine framover, særlig med tanke på det digitale. De har vært modige ledere, som har hatt fokus på elevenes beste, og klart å gjøre skolene sine digitalt kompetente.
I det avsnittet der Croff snakker om at ledelsen ikke har hatt makta nevner han overgangen fra fagledere til avdelingsledere. Altså overgangen til at noen lærere får en annen personalleder enn rektor. Dette har vært en tøff runde i videregående opplæring, som nå også kommer for fullt i grunnskolen. Croff forteller om sterk motstand fra lærerne og fra fagforeninga mot at noen annen enn rektor skal ha personalansvar for lærerne. Dette er noe jeg akkurat nå føler på kroppen. Jeg har direkte personalansvar for alle mine førti ansatte. Dette innebærer at veldig mye av arbeidskapasiteten min går med til personalarbeid. Jeg mener det er en sammenheng mellom dette og poenget til Croff med administrasjon vs ledelse. På min skole skal faglederne fra neste skoleår bli avdelingsledere, og dermed overta mye av personalarbeidet fra meg. Dette ser jeg fram til. Det vil gjøre meg til en mer operativ leder tror jeg. Ikke minst vil jeg klare å følge opp dem jeg fortsatt skal ha personalansvaret for bedre. Og jeg har en intensjon om å følge dem opp mer på det pedagogiske. Og det digitale. Denne prosessen har hos meg, som hos Croff, utløst motstand, særlig fra fagforeninga. Etter at Croff innførte dette ville mange i personalet ikke snakke til han på ett år. Jeg håper og tror mine ansatte ikke reagerer som hans. Og at de vil se at en bedre fordeling av personalansvaret vil føre til at de får tettere oppfølging, ikke minst på det pedagogiske, slik at de kan bli bedre lærere, som igjen kan lære elevene våre mer.  

mandag 17. oktober 2011

E-post fra læreren

I dag fikk jeg e-post fra læreren min i skoleledelse, Kjell Atle. Jeg har blitt oppslukt av den massive mengden oppgaver sjefer, ansatte, foreldre og samfunnet mener en rektor bør gjøre. Og derfor ikke vært den flinke studenten jeg burde vært. Så etter et lite spark bak fra læreren (er det ikke det de er til for?) er jeg i gang igjen. Planen er å følge opp Kjell Atles krav om å 1. Lese pensum 2. Blogge og 3. Kommentere andres blogger.
Punkt 1 er jeg for så vidt i gang med. Jeg har lest i Skoleutvikling og digitale medier (Erstad og Hauge 2001). Fram til side 84 uten å tenne på noe som stod i den. Men så kom intervjuet med to rektorer fra videregående som har gjort ting innafor skoleledelse og IKT som de kan være stolte av; Bjørn Croff (Stovner) og Pål Riis (Ullern). Mer om disse herrene neste gang.
Punkt 2 er jeg i gang med igjen. Skal prøve å blogge litt tettere framover. Målet er det samme som jeg har ellers i livet: kort, men ofte.
Punkt 3 er den store bøygen. Jeg får ikke til å kommentere andre medstudenters blogger, uansett hvilken pålogging jeg bruker. Vi burde bruke et bloggsted der man kan kommentere uten å logge på…eller i alle fall et som ikke er så kresent. Etter tips om å bytte nettleser klarte jeg å kommentere en kveld. Men etter dette har jeg ikke klart det tekniske. Jeg kjenner på hatet og motstanden mot teknikken og datamaskinene og alt som er nytt og annerledes, og kjenner at jeg gremmes over å ikke få det til. Kanskje omtrent som lærerne mine som jeg tvinger til å bruke Outlook og smartboard?

Alle familiens PCer prøver å bli venn med Firefox

Etter at også mor har gitt opp må rektor rive seg i håret av frustrasjon

onsdag 5. oktober 2011

Fjøskrakken

Siden jeg er en bygutt har jeg ikke visst hva en fjøskrakk er. Men for noen få år siden blei jeg fortalt om fjøskrakken av en kommunalsjef med bakgrunn fra bondegård. Kort fortalt er en fjøskrakk en liten stol festa med tre bein festa til rompa di. Den gjør at du kan sette deg ned overalt, du har jo stolen med deg.

Kommunalsjefens poeng var at skoleledere og andre kan jobbe etter fjøskrakkprinsippet. Fjøskrakken min er min bærbare PC. Uansett hvor på skolen jeg er, eller i hvilket kommunalt bygg jeg er (og ideelt sett hjemme, mer om dette seinere) gjør fjøskrakken meg til en operativ skoleleder. Fjøskrakken gjør at skolen kan ledes fra andre steder enn rektors kontor.

Jeg prøver å bruke fjøskrakken til å effektivisere. Noen konkrete tips:
- Jeg skriver alltid referat under møtene. Har en regel for meg sjøl om at referatet skal sendes rett etter møtet (på e-post sjølsagt) = Jeg bruker aldri ekstra tid på å skrive referat
- Jeg skriver enkeltvedtak, for eksempel etter opplæringslovens 9.1, mens jeg har møtet med elev/foresatte/kontaktlærer (sørg for å ha en god mal). På slutten av møtet skriver jeg ut, skriver under og leverer til foresatte = Ikke ekstra tid på å fatte vedtak, trenger heller ikke å sendes i posten
- Tar alltid med meg pcen til møter o.l på Rådhuset. Dukker det opp arbeidsoppgaver som jeg eller skolen skal gjøre, sender jeg e-post til faglederne eller lærerne eller sekretæren om hva de skal gjøre = bruker ikke tid på dette seinere + de kan komme fort i gang med oppgavene 
- Til slutt et hemmelig tips: Under (pålagte) kurs/seminar/opplegg som er kjedelige eller dårlige eller lite matnyttige tillater jeg med å late som jeg noterer, mens jeg i virkeligheten driver skolen fra fjøskrakken.

Fjøskrakken gjør meg til en mer effektiv skoleleder. Tida er verdifull. Ansatte og elever skal få den tida jeg kunne ha brukt til å (rein)skrive referater og fatte vedtak.