søndag 20. november 2011

Skepis, halleluja og hykleri

I artikkelen IKT i skolen, Ny teknologi – nye lederutfordringer (fra Andreassen, Irgens og Skaalvik 2009) skriver Kjell Atle Halvorsen blant annet om synet på teknologi som en trussel i stedet for en mulighet. Han hevder at synet på teknologien som en trussel (blant det pedagogiske personalet) står i skarp kontrast til den statlige retorikken. Jeg hører på både gutta på gølvet og den statlige retorikken, og min empiri stemmer overens med Halvorsens påstand.
Er det så noen grunn til teknologiskepsisen blant lærere? Da de første datamaskinene kom inn i norske skoler mobiliserte lærernes fagforeninger mot det nye – sannsynligvis var man redd for ei framtid der datamaskinene skulle overta helt for læreren. I dag ser vel ingen på det som særlig realistisk at datamaskinene skal overta helt for læreren. Datamaskiner kan ikke bygge relasjoner, de kan ikke løpe etter elever og de kan ikke trøste eller gi gode menneskelige råd. Jeg tror ikke lærerne er redde for at datamaskinene skal gjøre dem overflødige, sjøl om fagforeninga fortsatt er klar på at økt lærertetthet må prioriteres foran IKT-investeringer i verdens lærertetteste land (jada, unntatt Luxemburg). Men skepsisen er forståelig. Mange av de tekniske løsningene er ikke gode nok ennå, og det er blitt gjort mange feil med å la teknologiskeptikere prøve ut ting som ennå ikke virker godt nok. Et eksempel fra min skole er fraværsføringa. Vi bruker Visma skole som skoleadministrativt system. Jeg vil si at fraværsføringa i dette programmet i beste fall er kronglete. Det krever mange klikk og en del inn og ut for å få ført fraværet. I tillegg er programmet ustabilt, brukerne detter stadig ut. Da de fleste ikke har bærbare pcer må lærerne allikevel skrive opp hvem som er borte for hånd i klasserommet, før de kan føre inn fraværet på plassen sin. Jeg skjønner at lærerne lengter tilbake til klassedagboka. Dette er et eksempel på at teknologien innebærer dobbeltarbeid.  Dobbeltarbeid fører til frustrasjon, og i dette tilfellet økt teknologiskepsis.
Hva så med den statlige halleljua-retorikken? IKT har kommet for å bli. Spørsmålet er vel ikke lengre om man lærer mer av bruk av teknologi. Teknologien preger samfunnet i så stor grad at man vil være hjelpeløs uten å ha lært seg å bruke den. Det er naturlig at læreplanen stiller krav om at elevene skal kunne bruke digitale verktøy i skolen. Men skoleeiere må følge opp, både med penger til investeringer og ikke minst gjennom gode støttefunksjoner, som for eksempel brukerstøtte på telefon. Så lenge staten stiller krav og skoleeiere ikke følger opp kan vi ende opp med Nils Brunssons (1995) funn fra offentlig sektor i Sverige; hykleri blir løsninga for å få arbeidet til å gå (gjengitt av Irgens i Andreassen, Irgens og Skaalvik 2009). Lærerne tilpasser det nye til sin gamle måte å drive undervisning på, rektorene vil ikke se hva som skjer, slik at de kan fortsette å si at vi gjør alt vi skal uten å lyve. Hykleri blir en organisatorisk strategi når det er vanskelig å oppfylle kravene ovenfra (Ibid.).
Halvorsen (i Andreassen, Irgens og Skaalvik 2009) skriver at synet på teknologien som en trussel mer enn en mulighet kan føre til at man griper til nødløsninger som å forby mobiltelefoner og stenge internettsider. Er dette eksempler på at skolen har lav digital kompetanse, har min egen skole kommet kort. Mobiltelefoner er strengt forbudt, de blir konfiskert ved bruk, foresatte må hente telefonen på skolen. Dette er sjølsagt en tøff regel i 2011, som fører til at lærerne virkelig får testet sine ferdigheter som grensesettere. Utfordringene med tanke på lik praksis er også åpenbare, mange vegrer seg for å ta fra ungdommene det kjæreste de har. Å stenge facebook lokalt er også en levende diskusjon på min skole. Jeg ser for meg at dette vil vrike som merkelige problemstillinger om noen år.
Litteratur:
Skoleledelse - betingelser for læring og ledelse i skolen, Andreassen, Irgens og Skaalvik (red.), Tapir akademiske forlag 2009

4 kommentarer:

  1. Du har nok helt rett: disse problemstillingene vikrer nok merkelige om noen år. Det har jeg også selv tenkt etter fb-innlegget mitt på min blogg.

    I utdanning nr 19 (Ruud, 2011) er hovedsaken digital læring. Noen av overskriftene i artikkelen er:
    • Lærerutdanningen svikter i digitale ferdigheter
    • Institusjoner mangler helhetlig IKT-strategi
    • Mange selvlærte (i forhold til å ta i bruk ny teknologi)
    • Må få avsatt tid (som etter- og videreutdanning i institusjonene)

    Artikkelen legger hovedvekt på utdanningsinstitusjonene. Studenter føler at det ligger en slags forventning til at de enten skal besitte digital kompetanse som følge av at de er unge og har vokst opp med IKT, eller at de skal tilegne seg digitale ferdigheter på egen hånd.

    Om dette er det som møter lærerstudentene – vil det ikke da bli det de også selv bringer med seg inn i sin undervisning. Om også ledelsen ved skolene forventer det samme av lærerne – blir det ikke da også sånn at lærerne også har denne innstillingen til de elevene de underviser?

    Dette er kanskje en vond spiral som oppstår når ingen riktig vet hvor veien skal gå, den blir til mens vi går og da ender vi kanskje, som du Tor påpeker, på en del feilspor som kun skaper ekstraarbeid og som igjen fører til at mistro til at de digitale verktøyene i virkeligheten er en lettelse i forhold til arbeidsbyrden. Ingen vet hvilke avtaler/programmer/nyvinninger som er det neste. Dette fører til litt famling i blinde og kanskje blind tro på at de som kan og uttrykker at vet styrer retningen – og da kanskje uten mål og mening?

    Litteratur
    Ruud, M. (18.november 2011). Kritiserer lærerutdanningen - Vi har ikke lært nok om IKT. UTDANNING , s 14-17.

    SvarSlett
  2. Hei igjen!
    I den grad det rådende skolepolitiske regimet på regjerningsnivå er hallelujaentusiaster mht teknologi i skolen, er de det i stor grad av arv og med forbehold. Læreplanene er hovedsakelig en arv fra Hernes-Clemet tradisjonen. Hva dagens regime EGENTLIG står for, strever jeg litt med å finne ut av - til tross for at jeg stemte på dem.

    Når det gjelder mobiltelefoner og FAcebook på skolen. Til man kommer i posisjon (og får mot) til å utvikle praksiser og holdninger som utnytter teknologien konstruktivt, kan nødløsninger være nødvendige løsninger. Men varige og optimale løsninger er det neppe.

    Jeg takker for inspirert og inspirerende bloggfølge, Tor. 25.11 nærmer seg./This could be the last time/ maybe the last time ...

    SvarSlett
  3. Nødløsningene du refererer til, er til informasjon uaktuelle i fengselsundervisningen. Der er mobiltelefon og facebook utilgjengelig og STRENGT FORBUDT! Stengte internettsider er forresten et større problem hos oss enn en fordel.

    Det jeg tenker over akkurat nå er: Vi gjør alt vi kan i fengselsundervisningen for å få tilgang til mulighetene som fins utenfor, eller i hvertfall simulere lignende aktiviteter. Noen ordinære skoler prøver derimot å nærme seg våre stengte regimer.... Pussig!!

    SvarSlett
  4. Takk for et godt innlegg Tor. Interessant at du trekker fram sitatet fra Brunssons om hykleri som organisatorisk strategi, jeg brukte det i fjor i forbindelse med oppgave om lederavtalen i min kommune. Det kan nok være relevant i flere sammenhenger.
    Har litt andre erfaringer enn deg med elektronisk fraværføring. Det er få nye ting som har gått så smertefritt på min skole, vi starta med å føre fravær på It`s learning forrige skoleår og det har gått fint fordi systemet har fungert, og det var vel ditt poeng ;-)

    SvarSlett