Rektors språk

Bjørn Croff jobba på Stovner videregående skole. I Skoleutvikling og digitale medier (Erstad og Hauge 2001) forteller han om hvordan det i starten av hans digitale satsning på Stovner handla om å få lærerne til å bruke PC, slik at de igjen kunne få elevene til å bruke PC. Han forteller om det store spranget, da de gikk fra en PC på hver andre lærer, til at hver lærer fikk sin egen PC. Dette var i 2001 til 2003. På det tidspunktet jobba jeg på Jordal ungdomsskole i Oslo. Skolen min var med i det samme prosjektet som Stovner, InnsIKT. Det innebar at vi lærerne fikk hver sin bærbare PC i 2001. Dette var sett på som spesielt, det var ikke vanlig da med en slik PC-tetthet blant pedagogene. I dag er det nesten utenkelig å se for seg at hver lærer ikke har sin egen PC. Det er litt skremmende å tenke på at den siste læreren hos meg fikk sin egen PC forrige uke.

Bjørn Croff trekker fram at på en stor skole har rektor, som andre ledere, behov for kontroll av kvaliteten. Her tror jeg nok han også har møtt motstand fra kulturen som har vært rådende i Norge. Rektors ledelse har stoppa ved terskelen til klasserommet. Den digitale revolusjonen i skolen i Norge har skapt en ny arena, den digitale, der det nok har vært lettere for ledelsen å vurdere, oppmuntre, utvikle og kontrollere lærernes arbeid. Språkbruken til Croff er interresant. Han snakker blant annet om kontroll og kvalitet . Ord som ikke akkurat har vært positivt lada for norske skolefolk. Når jeg leste det kom jeg til å tenke på min egen rådmann som brukte ord som for han var positive i en tale til mitt personale. Jeg har informert han om at ord som kvalitet, brukere og kostnadseffektiv ikke har et positivt innhold for mange lærere.

Croff har tatt kontroll over mange av begrepene som brukes på skolen hans. Jeg prøver å gjøre det samme. Hverken Croff eller Bitustøyl kaller det planleggingsdager. Croff bruker lærings- og refleksjonsdager, Bitustøyl insisterer på å kalle dem kompetansehevingsdager. Croff er glad i at ting heter kollektivt, jeg liker felles. For tida jobber jeg med lærernes individuelle arbeidsplaner, i den forbindelse snakkes det mye om lærernes forskjellige tider; fellestid, egentid, Galdhøpiggentid, grønn tid, undervisningstid og tilstedeværelsestid. Den siste kalles av mine ansatte for bunden tid. Jeg ser for meg at de er bundet fast til skolen og at det er jeg som har knytta knutene. Jeg nekter å være med på språkbruken og holder på avtaleverkets nøytrale arbeidsplanfesta tid. Croffs poeng er jeg veldig enig i, språk og begreper sier mye om hvilket fokus man har.