I artikkelen IKT i skolen, Ny teknologi – nye lederutfordringer (fra Andreassen, Irgens og Skaalvik 2009) skriver Kjell Atle Halvorsen blant annet om synet på teknologi som en trussel i stedet for en mulighet. Han hevder at synet på teknologien som en trussel (blant det pedagogiske personalet) står i skarp kontrast til den statlige retorikken. Jeg hører på både gutta på gølvet og den statlige retorikken, og min empiri stemmer overens med Halvorsens påstand.
Er det så noen grunn til teknologiskepsisen blant lærere? Da de første datamaskinene kom inn i norske skoler mobiliserte lærernes fagforeninger mot det nye – sannsynligvis var man redd for ei framtid der datamaskinene skulle overta helt for læreren. I dag ser vel ingen på det som særlig realistisk at datamaskinene skal overta helt for læreren. Datamaskiner kan ikke bygge relasjoner, de kan ikke løpe etter elever og de kan ikke trøste eller gi gode menneskelige råd. Jeg tror ikke lærerne er redde for at datamaskinene skal gjøre dem overflødige, sjøl om fagforeninga fortsatt er klar på at økt lærertetthet må prioriteres foran IKT-investeringer i verdens lærertetteste land (jada, unntatt Luxemburg). Men skepsisen er forståelig. Mange av de tekniske løsningene er ikke gode nok ennå, og det er blitt gjort mange feil med å la teknologiskeptikere prøve ut ting som ennå ikke virker godt nok. Et eksempel fra min skole er fraværsføringa. Vi bruker Visma skole som skoleadministrativt system. Jeg vil si at fraværsføringa i dette programmet i beste fall er kronglete. Det krever mange klikk og en del inn og ut for å få ført fraværet. I tillegg er programmet ustabilt, brukerne detter stadig ut. Da de fleste ikke har bærbare pcer må lærerne allikevel skrive opp hvem som er borte for hånd i klasserommet, før de kan føre inn fraværet på plassen sin. Jeg skjønner at lærerne lengter tilbake til klassedagboka. Dette er et eksempel på at teknologien innebærer dobbeltarbeid. Dobbeltarbeid fører til frustrasjon, og i dette tilfellet økt teknologiskepsis.
Hva så med den statlige halleljua-retorikken? IKT har kommet for å bli. Spørsmålet er vel ikke lengre om man lærer mer av bruk av teknologi. Teknologien preger samfunnet i så stor grad at man vil være hjelpeløs uten å ha lært seg å bruke den. Det er naturlig at læreplanen stiller krav om at elevene skal kunne bruke digitale verktøy i skolen. Men skoleeiere må følge opp, både med penger til investeringer og ikke minst gjennom gode støttefunksjoner, som for eksempel brukerstøtte på telefon. Så lenge staten stiller krav og skoleeiere ikke følger opp kan vi ende opp med Nils Brunssons (1995) funn fra offentlig sektor i Sverige; hykleri blir løsninga for å få arbeidet til å gå (gjengitt av Irgens i Andreassen, Irgens og Skaalvik 2009). Lærerne tilpasser det nye til sin gamle måte å drive undervisning på, rektorene vil ikke se hva som skjer, slik at de kan fortsette å si at vi gjør alt vi skal uten å lyve. Hykleri blir en organisatorisk strategi når det er vanskelig å oppfylle kravene ovenfra (Ibid.).
Halvorsen (i Andreassen, Irgens og Skaalvik 2009) skriver at synet på teknologien som en trussel mer enn en mulighet kan føre til at man griper til nødløsninger som å forby mobiltelefoner og stenge internettsider. Er dette eksempler på at skolen har lav digital kompetanse, har min egen skole kommet kort. Mobiltelefoner er strengt forbudt, de blir konfiskert ved bruk, foresatte må hente telefonen på skolen. Dette er sjølsagt en tøff regel i 2011, som fører til at lærerne virkelig får testet sine ferdigheter som grensesettere. Utfordringene med tanke på lik praksis er også åpenbare, mange vegrer seg for å ta fra ungdommene det kjæreste de har. Å stenge facebook lokalt er også en levende diskusjon på min skole. Jeg ser for meg at dette vil vrike som merkelige problemstillinger om noen år.
Litteratur:
Skoleledelse - betingelser for læring og ledelse i skolen, Andreassen, Irgens og Skaalvik (red.), Tapir akademiske forlag 2009
