Skepis, halleluja og hykleri

I artikkelen IKT i skolen, Ny teknologi – nye lederutfordringer (fra Andreassen, Irgens og Skaalvik 2009) skriver Kjell Atle Halvorsen blant annet om synet på teknologi som en trussel i stedet for en mulighet. Han hevder at synet på teknologien som en trussel (blant det pedagogiske personalet) står i skarp kontrast til den statlige retorikken. Jeg hører på både gutta på gølvet og den statlige retorikken, og min empiri stemmer overens med Halvorsens påstand.

Er det så noen grunn til teknologiskepsisen blant lærere? Da de første datamaskinene kom inn i norske skoler mobiliserte lærernes fagforeninger mot det nye – sannsynligvis var man redd for ei framtid der datamaskinene skulle overta helt for læreren. I dag ser vel ingen på det som særlig realistisk at datamaskinene skal overta helt for læreren. Datamaskiner kan ikke bygge relasjoner, de kan ikke løpe etter elever og de kan ikke trøste eller gi gode menneskelige råd. Jeg tror ikke lærerne er redde for at datamaskinene skal gjøre dem overflødige, sjøl om fagforeninga fortsatt er klar på at økt lærertetthet må prioriteres foran IKT-investeringer i verdens lærertetteste land (jada, unntatt Luxemburg). Men skepsisen er forståelig. Mange av de tekniske løsningene er ikke gode nok ennå, og det er blitt gjort mange feil med å la teknologiskeptikere prøve ut ting som ennå ikke virker godt nok. Et eksempel fra min skole er fraværsføringa. Vi bruker Visma skole som skoleadministrativt system. Jeg vil si at fraværsføringa i dette programmet i beste fall er kronglete. Det krever mange klikk og en del inn og ut for å få ført fraværet. I tillegg er programmet ustabilt, brukerne detter stadig ut. Da de fleste ikke har bærbare pcer må lærerne allikevel skrive opp hvem som er borte for hånd i klasserommet, før de kan føre inn fraværet på plassen sin. Jeg skjønner at lærerne lengter tilbake til klassedagboka. Dette er et eksempel på at teknologien innebærer dobbeltarbeid.  Dobbeltarbeid fører til frustrasjon, og i dette tilfellet økt teknologiskepsis.

Hva så med den statlige halleljua-retorikken? IKT har kommet for å bli. Spørsmålet er vel ikke lengre om man lærer mer av bruk av teknologi. Teknologien preger samfunnet i så stor grad at man vil være hjelpeløs uten å ha lært seg å bruke den. Det er naturlig at læreplanen stiller krav om at elevene skal kunne bruke digitale verktøy i skolen. Men skoleeiere må følge opp, både med penger til investeringer og ikke minst gjennom gode støttefunksjoner, som for eksempel brukerstøtte på telefon. Så lenge staten stiller krav og skoleeiere ikke følger opp kan vi ende opp med Nils Brunssons (1995) funn fra offentlig sektor i Sverige; hykleri blir løsninga for å få arbeidet til å gå (gjengitt av Irgens i Andreassen, Irgens og Skaalvik 2009). Lærerne tilpasser det nye til sin gamle måte å drive undervisning på, rektorene vil ikke se hva som skjer, slik at de kan fortsette å si at vi gjør alt vi skal uten å lyve. Hykleri blir en organisatorisk strategi når det er vanskelig å oppfylle kravene ovenfra (Ibid.).

Halvorsen (i Andreassen, Irgens og Skaalvik 2009) skriver at synet på teknologien som en trussel mer enn en mulighet kan føre til at man griper til nødløsninger som å forby mobiltelefoner og stenge internettsider. Er dette eksempler på at skolen har lav digital kompetanse, har min egen skole kommet kort. Mobiltelefoner er strengt forbudt, de blir konfiskert ved bruk, foresatte må hente telefonen på skolen. Dette er sjølsagt en tøff regel i 2011, som fører til at lærerne virkelig får testet sine ferdigheter som grensesettere. Utfordringene med tanke på lik praksis er også åpenbare, mange vegrer seg for å ta fra ungdommene det kjæreste de har. Å stenge facebook lokalt er også en levende diskusjon på min skole. Jeg ser for meg at dette vil vrike som merkelige problemstillinger om noen år.

Litteratur:

Skoleledelse - betingelser for læring og ledelse i skolen, Andreassen, Irgens og Skaalvik (red.), Tapir akademiske forlag 2009

Digitalt fravær

Det digitale glimrer noen ganger med sitt fravær i skolen. Men det er ikke det dette blogginnlegget skal handle om. Det skal handle om rutinene administrasjonen har ved ansattes fravær ved min skole.

Modulen denne bloggen er vurderingsgrunnlaget på i skoleledelse heter IKT i administrasjon, pedagogikk og utvikling. På både samlinga og i litteraturen savner jeg administrasjonen. Å være skoleleder handler i stor grad om administrasjon. En av de administrative oppgavene, hatet og fryktet blant skoleledere, er vikarinnkallinga. Eller fraværet som vi kaller det i mi ledergruppe.

Fraværsarbeidet hos oss baserer seg særlig på ett digitalt hjelpemiddel, det gode gamle programmet Excel. Rutinene for fravær ved sjukdom er som følger:

Den i ledelsen som har fraværet tar i mot telefonen (ansatte må ringe) og fyller ut starten på ei egenmelding (papir). Egenmeldinga legges i hylla til arbeidstakeren, som seinere fyller ut og legger den i hylla mi. Derfra sjekker jeg egenmeldinga og legger den i hylla til kontorkonsulenten, som registrerer fraværet i kommunens fraværssystem (digitalt). Egenmeldinga scannes inn i (det digitale) personalarkivet.

For å ha kontroll med dette har vi et Exceldokument som heter egenmeldinger, der den som mottar telefonen skriver inn at han har lagt egenmeldinga i hylla til den ansatte. Det kvitteres også her når den er levert tilbake til administrasjonen. Begrunnelsen for denne rutinen er kontroll med egenmeldingene, altså at de kommer tilbake når vi har lagt dem i hylla til arbeidstakeren.

Deretter skrives navnet på den som er borte, og undervisningstimene, inn i vikaroversikten, et Exceldokument. Her fyller vi inn hvem som dekker opp timene eller hvilke grupper/klasser som slås sammen. Å få dette på plass er det virkelige arbeidet. Her har vi tre i ledelsen litt forskjellig stil og vi har egentlig ikke noen bestemt måte å gjøre det på. Tilfeldige møter i gangen, gå inn til de som drikker kaffe på personalrommet, forfølge lærere inn på do, e-post, telefon og sms – alt er lov for å få dekt opp fraværet.

Timer som tas ekstra skrives inn i et annet Exceldokument som heter fag og timefordeling. Det er viktig å følge med på at lærerne ikke får for mange eller for få timer. På grunn av økonomien, men også for å forebygge opprør. En del lærere har ikke alle timene sine lagt ut på timeplanen, og vi prøver først med disse lærere. Vi har ikke noe vikarbudsjett, systemet vårt baserer seg på å bruke lærerne med ”underposter” og ikke minst på fleksible lærere som strekker seg langt gjennom å slå sammen grupper og klasser for å få kabalen til å gå opp. Inspeksjoner dekkes opp etter dugnadsprinsippet, her må også ledelsen ta sin del av belastinga.

 I oppdekkinga må vi sjølsagt bruke timeplanene, et Exceldokument, med alle timeplanene. Dette er et viktig arbeidsdokument for å kunne se hvem som er ledige på hvilke tidspunkt.

Når en person er på plass i klasserommet til den fraværende læreren har jeg ofte fire-fem Exceldokument liggende oppå hverandre på PCen.

Å ha fraværet er et stort, ansvarsfullt og ikke minst utakknemlig arbeid. Jeg har en mistanke om at vi har noe å gå på med tanke på å gjøre det mer effektivt. Er det noen lesere som har meninger? Er dette effektivt nok? Finnes det bedre praksis på dette feltet der ute?